Publiserte artikler

Publiserte artikler som omhandler kreft og trening innad i vårt nettverk blir her presentert gjennom norske sammendrag og med link til studien i sitt respektive tidsskrift.

Hvilken trening er best med tanke på å påvirke maksimalt oksygenopptak mens man gjennomgår kreftbehandling? – En systematisk oversiktsartikkel med meta-analyse

Ann Christin Helgesen Bjørke1*, Maike G. Sweegers2,3, Laurien M. Buffart2,3,4, Truls Raastad5, Peter Nygren6, Sveinung Berntsen1,7

*ann.c.bjorke@uia.no

Publisert: 29. april 2019, i Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports: https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/sms.13442

Bakgrunn

Målet med denne systematiske oversiktsartikkelen var å undersøke effekt av trening på kondisjon blant pasienter som er under behandling for kreft. Videre var et viktig mål å undersøke effekten av de ulike treningsfaktorene frekvens, intensiteten, varighet/tid og type trening (FITT-faktorene) og deres betydning for endringer i kondisjon for denne pasientgruppa.

Metode

Det ble gjort systematiske søk i to store databaser (Medline og Embase) for å identifisere treningsstudier av høy kvalitet (randomiserte kontrollerte studier som hadde gjennomført gode kondisjonstester). To ulike forskere vurderte hvilke studier som skulle inkluderes, på bakgrunn av forhåndsbestemte kriterier. Kvalitetsvurdering av studiene ble gjort og deretter ble det gjennomført analyser for å finne hvor stor effekt trening har på kondisjon. Videre ble det gjort analyser for å finne ut om treningsfaktorene kunne ha betydning for seg selv.

Resultater

Fjorten studier ble inkludert i oversikten, bestående av 1332 pasienter med ulike krefttyper som fikk (neo-)adjuvant kjemo-, radio- og/eller hormonbehandling. Vi fant at de pasientene som trente forbedret sin kondisjon sammenlignet med de pasientene som ikke trente. Videre ble det funnet at lengre varighet på hver økt, ukentlig varighet og ukentlig volum (kombinasjon av varighet og intensitet) var signifikant assosiert med positive endringer i kondisjonen. Det ble derimot ikke funnet noen klar sammenheng mellom treningsintensitet eller antall treningsøkter på kondisjon.

Konklusjon

Pasienter som trener under behandling for kreft oppnår positive endringer på kondisjonen. Ettersom større treningsvolum og lengre økter resulterer i større endringer i kondisjon, bør treningsfrekvens, intensitet og varighet vurderes nøye slik at man oppnår et stort nok treningsvolum for for denne pasientgruppen.

Kriterier for å vurdere om en maksimal oksygenopptakstest er gjennomført til maksimal utmattelse blant pasienter som nylig har blitt diagnostisert med kreft: data fra pre-testingen i Phys-Can studien

Ann Christin Helgesen Bjørke1*, Truls Raastad1,2, Sveinung Berntsen1

*ann.c.bjorke@uia.no

Publisert: 11. juni 2020, i PlosOne: https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0234507

Bakgrunn

Maksimalt oksygenopptak (VO2max) sier noe om hvor god kondisjon man har. En VO2max test kan brukes til å måle endringer i kondisjon blant kreftpasienter. Det er begrenset kunnskap om de kriteriene som brukes under slike tester fungerer for pasienter som nylig er diagnostisert med kreft. Derfor var målet med denne studien å beskrive hvordan pasientene i Phys-Can studien oppfylte kriterier som ofte blir brukt for å vurdere om en test er gjennomført til utmattelse, som her vil si at pasienten har gått eller løpt på tredemøllen til sitt maksimale. Vi ville videre studere sammenhengen mellom disse kriteriene og test-leders vurdering (om testen ble vurdert som «til utmattelse» eller «ikke til utmattelse»). Til slutt ville vi se på om vi kunne finne ut hvor de grenseverdiene innen kriteriene burde settes.

Metode

I Phys-Can studien utførte 535 nylig diagnostiserte pasienter (59 ± 12 år) med bryst (79 %), prostata (17 %) eller kolorektal kreft (4 %) en VO2max test på tredemølle. Testen ble utført før oppstart av kreftbehandling og treningsintervensjonen. Oppfyllelse av ulike grenseverdier innenfor typiske kriterier for å avgjøre om maksimalt oksygenopptak er nådd ble beskrevet. Kriteriene som ble undersøkt var 1) om man kunne se en utflating av oksygenopptaket (et slags platå), 2) hjertefrekvens, 3) forholdet mellom karbondioksid og oksygen i et pust (den respiratoriske utvekslingskvotienten; RER), 4) pasientens vurdering av oppfattet anstrengelse på Borgs skala6-20 (RPE) og 5) pustefrekvens (fR). Det ble utført analyser for å finne ut hvilke kriterier som best sammenfalt med test-leders vurdering, og hvor grenseverdiene innen disse kriteriene burde settes.

Resultater

Kriterie nr 3, 4 og 5 hadde best sammenheng med testlederens vurdering av om en test ble definert som «til utmattelse». I forhold til grenseverdier, så var det RER>1,14, RPE>18 og fR>40 som kom best ut i analysene.

Konklusjon

Vi anbefaler at man velger å fokusere på RER (i området mellom >1.1 og  >1.15) og RPE (>17 eller >18) i tillegg til testlederens evaluering når man skal velge kriterier til å vurdere om en test er gjennomført til utmattelse. I tillegg kan fR (>40 åndedrag/min) være et hjelpekriterie. Det trengs imidlertid mer forskning for å bekrefte våre funn og for å undersøke hvordan disse kriteriene vil fungere i en befolkning som er under eller ferdig med kreftbehandling.