Kan intensiteten på styrke -og utholdenhetstrening under kreftbehandling ha betydning for kreftrelatert fatigue? Funn fra Phys-Can studien (2021)

Ingrid Demmelmaier, Hannah L. Brooke, Anna Henriksson, Anne-Sophie Mazzoni, Ann Christin Helgesen Bjørke, Helena Igelström, Anna-Karin Ax, Katarina Sjövall, Maria Hellbom, Ronnie Pingel, Henrik Lindman, Silvia Johansson, Galina Velikova, Truls Raastad, Laurien M. Buffart, Pernilla Åsenlöf, Neil K. Aaronson, Bengt Glimelius, Peter Nygren, Birgitta Johansson, Sussanne Börjeson, Sveinung Berntsen, Karin Nordin

Publisert: 26. januar 2021, i Scandinavian Journal of Medicine & Science In Sports: https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/sms.13930

Bakgrunn

Vi vet at trening under kreftbehandling forbedrer kreftrelatert fatigue (trøtthet), men det er uklart hvilken betydning treningsintensiteten har i denne forbindelse. Vi sammenlignet effekten av å trene på høy versus lav-til-moderat intensitet, med eller uten støtte til adferdsendring, på kreftrelatert fatigue blant pasienter som gjennomgikk (neo-)adjuvant kreftbehandling.

Metode

Dette var en randomisert kontrollert multisenter studie som ble gjennomført i Sverige (i Lund/Malmö, Uppsala og Linköping). Personer som nylig var blitt diagnostisert med bryst- (n=457), prostata- (n=97) eller kolorektalkreft (n=23) som skulle begynne med (neo-)adjuvant behandling ble randomisert til høy intensitet med (n=144) eller uten tilleggsstøtte til adferdsendring (n=144) eller til lav-til-moderat intensitet med (n=145) eller uten tilleggsstøtte til adferdsendring (n=144). Den 6-måneders lange treningsintervensjonen bestod av instruktørbasert styrketrening (enten 50% av maksimalt løft eller ~100% av maksimalt løft) på treningssenter og hjemmebasert utholdenhetstrening (enten kontinuerlig utholdenhetstrening på 40-50% av hjertefrekvensreserve eller intervalltrening på 80-90% av hjertefrekvensreserve). Kreftrelatert fatigue ble målt med spørreskjemaene “Multidimensional Fatigue Inventory” (MFI) og “Functional Assessment of Chronic Illness Therapy-Fatigue scale” (FACIT-F).

Resultater

Totalt ble 577 deltakere (gjennomsnittlig 59 år) randomisert. De som var randomisert til trening på høy versus lav-til-moderat intensitet opplevde mindre «fysisk fatigue», med en gjennomsnittlig forskjell på -1.05 (95% konfidensintervall: -1.85,-0.25), men forskjellen var under den klinisk relevante terskelen som er en endring på >2. Vi fant ingen forskjeller i de andre kreftrelatert fatigue – dimensjonene som ble målt («generell fatigue», «redusert aktivitet», «redusert motivasjon», «mental fatigue» og fatigue målt ved bruk av FACIT-F – spørreskjemaet) og vi fant heller ikke noe effekt av tilleggsstøtte til adferdsendring. Det ble registrert svært få mindre uønskede hendelser som følge av treningen.

Konklusjon

I forhold til kreftrelatert fatigue, så kan pasienter som gjennomgår (neo-)adjuvant behandling for bryst-, prostata- eller kolorektalkreft trygt trene på både høy og lav-til-moderat intensitet, og dermed velge utfra egne preferanser. Tilleggsstøtte til adferdsendring ser ikke ut til å gi ekstra fordeler med tanke på kreftrelatert fatigue i instruktørbaserte, godt kontrollerte treningsintervensjoner.